Vi ønsker å komme i kontakt med deg som har informasjon om barnevandrerne. Kanskje du er i slekt med en barnevandrer? Send en e-post til post@barnevandring.no og du vil bli kontaktet i løpet av ett par dager.
Ved IKAVA (Interkommunalt arkiv i Vest-Agder) kan du finne informasjon om barnevandrerne. Du kan f.eks. lese skoleprotokoller som viser hvilke barn som ikke møte til skole fordi de f.eks. "var i tjeneste" lenger aust. Se www.ikava.no.
På 1800-tallet (til ca. 1910) var det arbeidsvandringer for barn på Sørlandet. Vandringene har muntlig tradisjon tilbake til 1830. Barna kom fra de midtre og indre bygdene i Vest-Agder, og dro til områdene rundt Kristiansand og til rike gårder i Aust-Agder, til bl.a. Landvik, Birkenes og Mykland . I de aller fleste tilfellene gikk de til fots. De gikk de gamle gang- og rideveiene på tvers av heiene.
Gjeterne har fulgt flere ruter, men i hovedsak gikk veien der hvor Sørlandsbanen går idag.(Barnevandrerstien). Det fantes også en indre vei. Barna hadde bestemte knutepunkt hvor flokkene møttes, f.eks ved Konsmo kirke. Veien kunne være 10- 15 mil lang, og de overnattet i løer på veien. Historikeren Gabriel Øidne skriver at « dei yngste ofte ikkje var meir enn 9-10 år. Det hende jamvel at 7-åringen var med.» De reiste avsted i april, og kom ikke tilbake før i november.
På 1800-tallet var det i indre deler av Lister og Mandal amt en ubeskrivelig fattigdom. I 1862 skrev stiftamtmann Vogt at fattigdommen i disse strøkene var de verste i hele landet. Befolkningsveksten var tidligere løst ved å dele gårdene i flere småbruk. Men på begynnelsen av 1800-tallet var brukene for små til å gi levebrød til flere. Det ble nød og tvangsauksjoner. Nå måtte også barna på arbeid. Forholdene øst på Agder var mye bedre. Gårdene var større, og det var mer velstand.
Sjøfart, skipsbygging og lostjeneste ga arbeid til mange. Behovet for arbeidere i jordbruket var stort. Barnevandrerne var først og fremst gjetere, men de kunne også brukes til f.eks husarbeide, vedhogging og vannbæring evt. etter at gjetingen var slutt for dagen. Vanlig betaling for en gjeter var fra 20- 40 kroner pluss kost og losji for sesongen, eller de kunne få nye klær, f.eks til konfirmasjonen. Ofte kom far og hentet lønna, og det kunne være nok til å betale plassleia for et år.
Det finnes mange fortellinger om strabasene gjeterne måtte gjennomgå. Det var hardt arbeid, lange dager og ikke minst det tunge ansvaret for dyra, særlig for de minste og mest uerfarne. Det verste som kunne hende, var å gjete bort dyr. Kulda kunne være vond, og barna hadde dårlig med klær og sko og mange fikk også lite mat.
Kilde: Kulturminneløypa (www.kulturminneloypa.no)
Print Article